Borrehaugene

 

Borrehaugene er Nordens største samling av storhauger fra yngre jernalder.

I perioden ca. 600 og 900 e.Kr. ble det bygget ikke mindre enn ni storhauger på Borre. I tillegg ligger det tre store røyser blant storhaugene som bidrar til stedets monumentale karakter. Flere like store hauger samlet på ett sted finnes ikke i Nord-Europa. Storhaugene vitner om politisk makt uttrykt i de monumentale symbolene. Trolig var Borre rette stedet for lederskapet å manifestere sin ære etter livet. Før var man sikre på at det var en ætt, Ynglingaætten som lå begravet i haugene, men nyere forskning basert på DNA analyser viser at slike store gravfelt inneholder folk fra ulike slekter. Sannsynligvis var det stedet og sammenhengen med tidligere ledere som gjorde det attraktivt å bli lagt på slike steder.

Store deler av østskråningen av raet mellom Åsgårdstrand og Horten var dyrket den gang gravfeltet ble anlagt. Og haugene består av mye gammel åkerjord. Det ble dyrket korn på stedet før haugene bygd. Plassen har en strategisk posisjon ved innfarten til Oslofjorden. Plasseringen viser at målsetningen med å bygge haugene her var at de skulle eksponeres mot fjorden.

Bare en av storhaugene på Borrefeltet er fullstendig utgravd, det skjedde i 1852, og det er fra denne haug praktfunnene fra Borre kommer fra. På grunn av den ukyndige utgravningen av Skipshaugen på Borre gikk mye kunnskap tapt. Borrefunnet har sannsynligvis ikke stått tilbake for skipsgravene fra Tune og Gokstad.

To andre hauger i Borreparken er undersøkt ved små sjakter og det er funnet linser med trekull og noen brente bein. Flere av de andre haugene er ikke undersøkt så grundig, men det er tatt ut trekull fra mange av haugene. Dette trekullet har dannet grunnlag for naturvitenskaplige dateringer som viser at det ble bygd en haug per generasjon. På 900-tallet ble det trolig satt inn nye graver i eksisterende hauger.

Borrefunnet er publisert av Bjørn Myhre og Terje Gansum 2003:
Skipshaugen 900. Borrefunnet 1852-2002.
Midgard historisk senter. ISBN 82-92464-01-8

Helhetsplan for Borreparken 2007 - 2015 med arkeologisk historikk.

Borreparken omtalt i Park og anlegg.

 

Kort arkeologisk historikk over Borre haugene, Vold gårdene og kirkestedet.

Det er ikke først og fremst de flotte gjenstandsfunnene som har satt Borre på det arkeologiske Europakartet, ei heller store og omfattende utgravninger. Som vedlegg 1. til helhetsplanen foreligger en sammenfatning av all arkeologisk virksomhet som er kjent og dokumentert på Borre. Der oppgis kilder og referanser til litteratur. I denne innledningen skal det kort listes opp hva som er gjort, når det er gjennomført og hvem som har hatt ansvaret.  

Dokumentasjons historie 1832-1988

Den første billedgjøring av Borre som historisk sted ble utført av kunstneren Johannes Flintoe i 1832. På stikket til Flintoe ses Skipshaugen, dvs. haug nr. 1 og en nå ødelagt haug, nemlig haug nr. 2. Begge disse haugene var like store som de øvrige haugene, men begge ble ødelagt før år 1900.

Skiphaugen på Borre ble utgravd av vegvesenet. De brukte haugens løsmasser til vegbygging vinteren 1851-52. Antikvar Nicolaysen dokumenterte rester av en skipsbegravelse fra vikingtid i haugen ved sin ettergravning i mai 1852.

Det ble tegnet to kart over Borre hvor haugene ble markert. Kartene ble tegnet av Daae. Dokumentasjonen av kulturminnene på Borre ble anno 1852 gjennomført på en tilfredsstillende måte (Nicolaysen 1854).

I tilveksten til museet i Christiania for året 1885 står det listeført et funn: ”Ved Borre kirke?”. Det dreier seg om et funn med klebersteinskar, munnbitt, stigbøyle og rangle av jern. Funnet dateres til midten av 900-tallet og må anses å være fra en aristokratisk grav, i og med at stigbøyler er et kjennetegn på person med høy rang. Det er ikke godt å avgjøre hvor disse funnene ble gjort, men en kvalifisert gjetning er at funnene kan komme fra Haug 2 i forbindelse med bygging av jernbane.

Det er ingen tvil om at professor Brøgger var arkitekten og hjernen bak opprettelsen av ”Nasjonalparken” som sikret de store haugene vern. Det finnes omfattende litteratur om opprettelsen av parken, som ikke skal utredes i en arkeologisk gjennomgang. Brøggers arbeid gjennom 1920 årene medførte også noen arkeologiske undersøkelser. I 1927 sendte han ut et par av sine studenter, Bjørn Hougen og Eivind Engelstad, for å utføre arkeologiske undersøkelser i åtte av de mindre haugene i Borreparken. Undersøkelsene resulterte i meget få gjenstandsfunn. Disse haugene inngår som del av den forsknings- og formidlingsbaserte utviklingen av Borreparken som omtales i helhetsplanen. Samtidig med deres undersøkelser befarte de den pågående utvidelsen av potetkjelleren i Spellemannshaugen. Det ble funnet et par jernringer, antagelig av en rangle, men ellers fant ikke arbeidsfolkene noe i denne storhaugen.

Etter gravningene i 1927 ble det ikke foretatt arkeologiske inngrep før i 1978-1979. Da skulle potetkjelleren som var etablert i Spellemannshaugen fjernes og haugen skulle restaureres. Etterundersøkelsen ble ledet av professor Sverre Marstrander. Det foreligger fotografier fra undersøkelsen, men for øvrig ingen annen dokumentasjon foruten en datering av en trekullprøve.

Borreprosjektet 1988-1992

Borreprosjektet ble ledet av professor Bjørn Myhre. Prosjektet stod for undersøkelser av hauger og inkluderte en rekke prospekteringsmetoder i områdene rundt haugene. Kulturlandskapets utvikling ble dokumentert gjennom vegetasjonshistoriske undersøkelser samt registrering av kulturminner i nærområdene.

Mindre gravninger i form av sjakter ble ført inn i haugsidene på haug 6 og 7. I Haug 6 ble det funnet brente bein av menneske, sau/geit og hund. Haug 6 og Haug 7 hadde likeartet oppbygging. Det var hovedsakelig grus og sand, stabilisert med torver. Trekull lå i linser, og fra slike linser er det tatt ut dateringer som daterer haugene til tidsrommet ca. 600-750 e.Kr.

Jordet hvor Skipshaugen lå ble ettergravd i 1989. Det ble gjort funn av skipsnagler, brente bein og glass fra ytterligere to snabelbeger. Det ble ikke påvist funn fra skipsbegravelsen som lå in-situ. Haugens plassering og størrelse ble kartlagt. Området hvor Skipshaugen ligger har høye fosfatverdier og bærer spor etter eldre aktiviteter, og det har med stor sannsynlighet vært bosetning her i århundrene før Skipshaugen ble bygd. Skipshaugen dateres til ca. 900-920 e.Kr.

Alle de store haugene i Borreparken er åpnet og fremstår med store forsenkninger i senter. Ved hjelp av 14C-dateringer av sot, tolket i en pollenanalytisk sammenheng ble haugåpningen i Haug 7 datert til tidsrommet AD 820-1040.

Det ble gravd prøveruter på begge sider av steingjerdet som avgrenser Borreparken mot dyrket mark i vest. Disse prøverutene avdekket tykke dyrkningslag over morenegrunnen. På begge sider av steingjerdet ble det dokumentert stolpehull. Disse sporene ble tolket som rester av mindre hus, og de ble datert samtidig med haugbyggeriet i perioden 600 til 800-tallet.

Dokumenterte aktiviteter etter 1992

I forbindelse med bygging av ny riksvei 19 i 1993 ble det foretatt en planering uten varsel til myndigheter. Planeringen ble gjennomført uten kulturminnefaglig overvåkning. Det ble i august 1993 foretatt en prøvesjakting i området hvor Midgard historisk senter ble prosjektert. Da det ble påvist spor som kunne være forhistoriske. Videre undersøkelser ble gjennomført i tidsrommet 20. mai til 1. juli 1994. Konklusjonen Trond Løken trakk etter å ha undersøkt strukturene, var at det trolig har ligget et grindbygget kort hus i nordre ende av tomta. Det foreligger ikke dateringer og bygningen kan ha fungert som et lagerhus av en eller annen type. I tillegg ble det undersøkt en grop hvor det i 1993 ble funnet en jernkniv av yngre jernalders type. Det ble påvist brente menneskebein og trekull samt noe skjørbrent stein. Størrelse og form på strukturen angir at det er tale om en grav. Om det er en flatmarksgrav eller om den har hatt en overbygging og ytre form er ikke mulig å avgjøre.

I forbindelse med anlegget av aktivitetsareal tilknyttet Midgard historisk senter ble det foretatt en registreringssjakting på jordstykket øst for Midgard, umiddelbart vest for lokaliteten til Skipshaugen. Det ble ikke påvist strukturer i undergrunnen. Under gjennomføring av Den Kulturelle Skolesekken i 2003 fant en elev en liten gjenstand av gull i gravningsmassene. Funnstedet og området ble saumfart med metalldetektor under oppsyn av fylkesarkeolog Anitra Fossum, uten at nye funn ble påvist.

Borre kirkegård

I 1991 ble Borre kirkegård utvidet mot sørøst, og et område på ca 5000 kvadratmeter ble avdekket ved maskinell flateavdekking. Få strukturer kunne knyttes til aktivitet i yngre jernalder. De daterbare strukturene dreier seg først og fremst om fire kokegroper. Tre stolpehull ble påvist på det undersøkte området, men disse lå spredt i på det undersøkte området. Det ble registrert 250 nedgravninger på området. Det er uklart hva disse nedgravningene representerer. Den 8. april 1999 ble det gjennomført ny forundersøkelse for å utvide kirkegården, dvs. etappe II. Det ble ikke gjort funn av noe slag i prøvesjaktene.

Registreringer av kulturminner

På gården Vold nordres grunn (g nr 18, br nr 1) ble to hauger, som var mellom 6-8 meter i diameter, lagt under plogen mellom 1890-1920. Ildpåvirket stein og aske ble observert ved pløying. Nøyaktig i dette området fant Rolf Vold et bøyd rustent sverd, H-type, fra vikingtid.

I Vestfolds Oldtidsminner står det en opplysning om en runestein som etter opplysninger skulle ha stått på Vold nordre. Deler av denne skulle være brukt i grisehusets mur på Vold nordre. Sommeren 1991 gjorde Terje Gansum rekognoseringer etter steinen. Grunnmurer ble undersøkt, men søkene ga ingen resultater.

Det ble registrert gravminner nord for Borreparken. Disse registreringene er innarbeidet i en rapport i 1994. I 1992 og 1993 foretok Terje Gansum flyfotografering og det foreligger registreringer av fire mindre gravanlegg i dyrket mark mellom Borreparken og Spillemannshaugen.

I Borreparken ble det i 2004 påvist spor i marken som tyder på at det ligger flere kammergraver i området sør i parken. Disse observasjonene er styrket gjennom bruk av magnetometer og georadar, våren 2007. Kammergraver utgjør en gravform som er knyttet til aristokratiet i jernalder.

Ved en tilfeldighet, i april 2007, oppdaget Lena Fahre og Terje Gansum at det var kastet opp noe jord med brente bein i senter av haug 30. Dokumentasjon ble gjennomført og beina ble sendt til Kulturhistorisk museum. De kremerte beina er menneskebein (Holck personlig meddelelse).

Haug 6 samt arealer like sør for parkens port ble mål for nye prospekteringer i oktober 2007. Det ble påvist spor etter hva geofysikerne og arkeologene hos Riksantikvarieämbetet mente var to hallbygninger. Tolkningen kunne understøttes gjennom nye analyser av Bjørn Myhres undersøkelser fra 1991, hvor en av sjaktene lå inne i den nordre hallbygningen. Plantegningen fra 1991 og anomaliene (stolpehullene) fra georadarundersøkelsen stemmer helt over ens. Datering av trekull av eik fra ett stolpehull i hallen ga en kalibrert verdi AD 420-630. Hvis trekullet av eik har en egenalder på ca 200 år vil dateringsperioden falle innenfor merovingertid – vikingtid.

I forbindelse med Bjørn Myhres forestående publisering av Borreprosjektet vil gravminnene i parken få en nummerrekkefølge som bygger på den gamle, men som supplerer med nye registreringer, og antallet synlige gravminner innenfor steingjerdet er nå kommet opp i 44 stykker.

Oppsummering

De arkeologiske undersøkelsene på Borre er ikke få, og materialet og tolkninger har i løpet av de siste årene gitt støtte til hypotesen om at Borre var et sentralsted og kongesete i yngre jernalder. Både de arkeologiske og historiske kildene understøtter en slik tolkning, om enn grunnlagsmaterialet kan trenge å styrkes gjennom ytterligere undersøkelser.

Det som synes uomtvistelig er at samlingen av monumenter samt gjenstandsfunnenes dignitet underbygger at aristokratiet manifesterte seg på Borre i yngre jernalder. Det faktum at Borre ble et kirkested i tidlig middelalder indikerer også plassens sentralitet.

Plassens historiske betydning har gjennom årtiene vært enklere å gripe, enn de fragmentene som leder til en slik tolkning. Det har gjennom bruk av nye metoder samt økt forskningsinnsats de siste årene, blitt etablert en ny forståelse av kildene som underbygger Borre som kongssete og maktsenter i yngre jernalder. Derfor er det motiverende å fortsette med mindre målrettede undersøkelser i årene som kommer.