Andre severdigheter vestfold

MØLEN, Larvik kommune

Gravfeltet på Mølen består av 230 gravminner i ulike former. Gravfeltets plassering på Vestfoldraets søndre spiss er strategisk og med vid utsikt ut mot havet. De store røysene ble sett av dem som seilte på sjøen. De mest spektakulære gravformene er storrøysene og de båtformede røysene, men noe av det særegne med Mølen er likevel smårøysene som ligger på rekker parallelt med sjøen.

Man har tidligere antatt at røysene er fra bronsealderen, og noen av de øverst liggende røysene kan utmerket godt være fra denne tiden. Ved en mindre arkeologisk undersøkelse på 1970-tallet ble det avdekket et sekundært innsatt kammer satt i den ene av disse røysene. Kammeret hadde en størrelse og form som var vanlig i yngre bronsealder. Men med hensyn til landhevingen er det konstatert at de røysene som ligger lavest i terrenget må være fra jernalderen. Dette inkluderer også flere av de største røysene. I en båtformet skipslegning ble det funnet skipsnagler da denne ble undersøkt tidlig på 1970-tallet. Funn av båtnagler tyder på at dette skipsformede anlegget ble laget i yngre jernalder.

Vi vet ikke hvilke tradisjoner som er knyttet til gravleggingene. Det har vært spekulert om Snorres beretning om Yngligaættens kongen muligens kunne knyttes til storgravfeltet på Mølen.

 

BERGSÅSEN, Larvik kommune

Gravfeltet på Bergsåsen består av 10 rundhauger og 3 røyser. Gravfeltet på Bergsåsen ligger på åsens sørskråning med utsikt over Ramnessletta. Plasseringen er ikke tilfeldig valgt; Jernalderens gårdsgravfelt lå ofte høyt i terrenget og med utsyn, enten det var over sjø eller som i dette tilfelle: over et sletteland. Gravfeltet skulle ikke bare by på utsikt, det lå også slik at det skulle ses på lang avstand. Et stort og monumentalt gravfelt var et sosialt signal - et statussymbol på en fast tradisjon og på velstand. Mange og store gravhauger var et signal til fremmede om at gården var rik og at folket man nærmet seg var av en sterk ætt.

Samlingen av slike anlegg kaller vi for gårdsgravfelt. Selv om vi ikke vet hvor gården i dette tilfellet har ligget er det normen at husene ligger under 300 meter fra gravfeltet. I og for seg kan ikke 13 gravanlegg romme den befolkningen som har bodd på gården. Derfor må det være et utvalg personer som har fått, et for oss, synlig gravminne. Det hender også at det er foretatt flere begravelser i en og samme haug, men uansett finner arkeologene nok graver som kan indikere hvor mange som har bodd på gården gjennom flere hundre år. De fleste som bodde på gården har ikke arkeologene spor etter, men de som ligger i haugene må vi tro representerte husbondene, husfruene og av og til utvalgte barn. Hvis det forholder seg slik vil én til to hauger representere én generasjon.

Mellom de tydelig fremtredende gravhaugene er det formasjoner i terrenget som kan være rester etter eldre gravanlegg, eller etter mindre markerte graver. Det er dokumentert at hauger kan overlagre eldre gravanlegg, og det er nok ikke utslag av manglende respekt eller pietet, snarere tvert i mot. Å knytte seg til forfedrene ved å forenes i jorden er en meget sterk symbolikk som knytter folk åndelig og fysisk sammen i et langt tidsperspektiv.

Noen av haugene er lagt på fjellrabber slik at de ser store ut. Gravfeltet er ikke undersøkt arkeologisk.

 

HELLA, Nøtterøy kommune

På vestsiden av Nøtterøy, nærmere bestemt på Søndre Hella er det en fin badestrand, men det er også et vakkert gravfelt som består av ca. 15 rundhauger og to steinlegninger. Rundt flere av de store haugene er det grøfter som framhever haugenes form, og de fleste av haugene bærer tydelige spor etter å ha blitt gravd i. Store kratre er framtredende i senter av gravanleggene. Slike spor kan være gamle, og trenger ikke alltid å settes i forbindelse med skattegravning, men på Hella kan gravingen kanskje være gjennomført nettopp i en slik sammenheng. Kratrene synes bratte og ikke leget av mange århundrer med gjengroing, men noe bevis for denne tolkningen kan vi ikke framlegge. Ingen av gravhaugene på Hella er undersøkt av arkeologer. Vi vet at de fleste haugene må være bygd i perioden vi kaller yngre jernalder. Dels på grunn av landhevningen som førte til at dette stedet ble tørt land og dels begrenses tiden i den andre enden av innføringen av kristendom som ganske hurtig avskaffet bruken av hauger og gravfelt. Det meste taler for at haugene ble reist i tidsrommet 550-950 e.Kr. Kartskissen viser en oversikt over gravfeltet og hulvegene som fører fra Hella til Sande (figur Terje Gansum).

Gravfeltet i Hella eksponeres mot Vestfjorden, og har et godt utsyn over den indre leia. Fra vannet er det imidlertid ikke enkelt å skille alle gravanleggene fra terrengformasjonene. Måten gravene er konstruert og plassert tyder på at de som anla dem anså at den viktigste kvaliteten var utsyn over fjorden fra gravplassen. Innsynet har vært underordnet kvalitet, og haugene utgjør på ingen måte sjø -eller seilingsmerker. Ta bare en tur ut i båten å se selv.

Hvem begravde sine døde i Hella? Sikre kan vi aldri bli, men alle indikatorer peker mot gården Sande. Lite taler for at det var en egen bosetning som bygde gravhaugene i Hella i jernalder. Hvis vi gjør følgende tankeeksperiment: Gravfeltet kan ha blitt brukt 1-2 ganger pr generasjon, og hvis vi videre antar vi at det er omlag 18 graver i anleggene på Hella vil gravfeltet kanskje dekker 9 generasjoner. I jernalder bør vi nok regne fire generasjoner per århundre. Det gir gravfeltet en stipulert brukstid på 225 år. På gården Sande finnes det også gravfelt likeså langs vegen fra Sande til Hella. Derfor er det mulig at gravfeltet kan ha hatt kortere eller lenger brukstid.

Et helt spesielt anlegg på Hella er den skipsformete steinleggningen. Vi vet ikke nøyaktig hva den representerer ut over at den understreker det maritime miljøet i havna på Søndre Hella. Fra gravfeltet i havna fører det hulveger østover og oppover bakken. Disse gamle vegsporene fører oss direkte mot gården Sande. Langs vegen ligger det gravminner. De døde skulle minnes og langs de ble lagt langs vegene, for det var der folk ferdes og minnes. Vegene var stedet hvor nyheter og skrøner ble utvekslet mellom folk.

Skipsformet steinlegging i Hella. Skipet er inndelt i forskip, midtskip og akterskip. Denne skipsformete steinleggningen er foreløpig den eneste i sitt slag i Norge. (Foto Terje Gansum).
Vil du vite mer om Hella, så finnes det artikler i Nøtterøy historielags tidsskrift Njótarøy 2001 og 2002.

 

ELGESEM, Sandefjord kommune

Gravfeltet på Elgesem er et av Sandefjords mest fremtredende fornminner. Fornminnet ble vernet allerede i 1870 og kjøpt inn av Sandar kommune i 1930. Feltet består idag av 8 gravhauger og en skipsformet steinsetning. Mange graver er blitt borte ved dyrking, bygging av boliger og ved veiutvidelser.

Gravfeltet på Elgesem har vært lenge i bruk, fra keltisk jernalder til vikingtid (ca. 500 f.Kr. - 1000 e.Kr). Gravfeltet har nok vært bruk av flere gårder i bygda, og har vært et viktig kultsted for befolkningen. På toppen av raet har ferdselen ført fram og en av grunnene til at gravene ble lagt her var nok fordi veien allerede eksisterte. Det var viktig, den gang som nå, å bli minnet. Det å bli glemt etter sin død var en lei skjebne, så gravminnene var nettopp det, minner for framtiden. Gårdsdrift på raet kan vi følge tilbake til yngre steinalder, så den lettdreven sandjorda var ettertraktet og gårdene lå nok relativt tett den gangen de gravla de døde på Elgesem.
 
Den 40 meter lange og 7 meter brede skipsformede steinsetningen består idag av 21 steiner, opprinnelig var det mange flere. Gravformen kjennes også fra Istrehågan og Klepaker i Tjølling samt på Agnes i Brunlanes - samtlige i Larvik kommune.

 

 

SLOTTSFJELLET, Tønsberg by

Slottsfjellet ble tidligere kalt Borgen, og fikk navnet Tunsberghus i 1340-årene. Slottsfellet er et kulturminne av stor nasjonal betydning, og det nest største borganlegg i Norden. Arkeologiske undersøkelser er foretatt i 1877, 1898 samt 1924-1933. Den siste gravekampanjen ble ledet av arkitekt Gerhard Fisher. Flere steder var restene etter murverket bare mørtelspor på fjellet. Derfor lot Fisher mure opp og forhøye ringmuren på Slottsfjellet. Ser man nøye etter er det små blyplater flere steder i muren. De skiller det gamle murverket fra det som ble bygd opp på 1930-tallet.
 
Slottsfjellstårnet er reist til minne om de middelalderske tårnbygninger som en gang sto på fjellet. Et tidligere tårn av tre ble reist i 1856, men brant i 1874. Steintårnet sto ferdig i 1888. Ruinene omfatter bl.a. en Mikaelskirke og et kastell oppført delvis i tegl av Magnus Lagabøter på 1200-tallet (se kart).
 
Fra tårnet har man flott utsyn over byen og det omkringliggende landskapet.

 

 

ISTREHÅGAN GRAVFELT, Larvik kommune

På Istrehågan ligger en samling med 5 steinsetninger. Spesielt skipssetningen av store stein er sjeldne i Norge, men det finnes en håndfull av dem i søndre Vestfold; på Elgesem og på Agnes utenfor Stavern samt på Klepåker i Tjølling.
 
To av steinsetningene er skipsformet og tre er sirkelformede. Det er foretatt utgravinger som viser at steinsetningene hegner om branngraver fra eldre jernalder, 400-550 e.Kr., altså fra en periode som kalles folkevandringstid. Funnene er langt fra prangende, potteskår, fragmenter av en beinkam, en beinnål og et bryne. Interessant er dog at det i en av gravene ble funnet brente bjørneklør.

Båten eller skipet som symbol går igjen over flere tidsepoker og i mange ulike kulturer. Skipet skulle f.eks. kunne symbolisere reisen, kanskje speiles reisene i livet av reisen under jorden i døden.

 

HEDRUM KIRKE, Larvik kommune 

Gravfeltet ved Hedrum kirke er med sine ca. 30 gravminner et av Larviks største. Gravminnene består av klart markerte rundhauger og langhauger.
Mange har eller har hatt et søkk i toppen, noe som skyldes plyndring eller uttak av masser. Slike søkk kan imidlertid også oppstå når et hulrom raser sammen; f.eks. et gravkammer bygget av tre. Noen av skadene på haugene er utbedret og haugene er restaurerte.
 
Gravfeltet ligger godt synlig fra begge sider av Lågen. Det er typisk at vi finner slike gravfelt langs gamle ferdselsveier. Slik sett er gravfeltet her ved Hedrum kirke ikke noe unntak. Det er gjort funn av båtgraver fra yngre jernader ved arbeider like utenfor kirkegården på Hedrum.
Gravfeltet på Hedrum er også interessant gjennom sin nærhet til den middelalderske kirken. Dette antyder at man i tidlig kristen tid har valgt gamle kultplasser som sted for de eldste kirkebyggene. I Vestfold kan man påvise ca. 20 slike koblinger mellom kirke og jernaldergravfelt.

 

HAUGEN HELLERISTNINGER, Sandefjord kommune

Helleristninger er relativt sjelden i Vestfold, mens de forekomm er i titusenvis i Østfold. Dette skyldes først og fremst geologiske forhold. Bergartene i Vestfold er porøse og sprekker lett, noe srom fører til at helleristninger blir borte som følge av natuporsesser. I Østfold består bergrunnen av mye granitt og gneis som er harde steinsorter som ikke forvitrer slik som for eksempel rombeporfyr.
 
I Vestfold foreligger det helleristninger som tradisjonelt er blitt kalt jordbruksristninger, kanskje ikke det mest treffende begrepet, da skip, dyr og symboler ikke med nødvendighet bare forteller om jordbruk. På Haugen utenfor Sandefjord ligger det et meget spesielt felt med 41 helleristningsfigurer og 37 skålgroper. I tillegg til 28 skip er det hugget inn ti spiralformede menneskelignende figurer. De har spiralformede runde kropper, noen med bein og noe som kan se ut som hornprydete hjelmer. Kanskje er den runde spiralformete kroppen et skjold som vedkommende gjemmer seg bak?
 
Ristningen innholder et meget langt skip på 1,7 meter, ett solsymbol og en mannsfigur.

Hasslebautaen, Larvik kommune

Steinen er over 5 meter høy og er reist på et høydedrag med utsyn nordover og ikke minst sørover mot Klåstadkilen. Dette ledet forskere til å sette bautasteinen inn i en maritim sammenheng. Høydedraget steinen står på ble sett på som et eid i en innenskjærs seilled hvor skip kunne trekkes over. I dag tror arkeologene mer på at Haslebautaen er et veimerke. Steinen er reist på eneste gode landforbindelse mellom fastlandet og gårdene Eide og Kleppaker til gårdene ute på Torsøya. Bautasteiner som står fritt og ikke inne på gravfelt er som regel veimarkeringer som står i eller ved vegkryss eller på visuelt eksponerte steder i landskapet. I Sverige har runesteinene samme plassering i landskapet; de står langs veiene.

 

 

 

 

 

 

KJELLERHAUGEN GRAVFELT, Hof kommune

Gravfeltet på Kjelleråsen består av 11 regelmessig kuppelformede gravhauger. Gravfeltets plassering er meget strategisk med utsikt, blant annet til stedet hvor kirken senere ble bygd. Før kirken ble reist kan stedet ha vært et gudehov, men noe sikkert vet vi ikke om dette.
Gravfeltet er av en type som kalles gårdsgravfelt, og omtale av slike finner du under omtalen av Bergsåsen og Hella.

Hulveier

I Vestfold er det registrert mange hulveier, det vil si deler av eldre veier som på grunn av slitasje og erosjon er nedsunket i forhold til omliggende terreng. I perioden 1998-2000 ble "Hulvegprosjekt i Vestfold" gjennomført. Resultatene av prosjektet er publisert og tilgjengelig for nedlasting på denne hjemmesiden under Faglig og profesjonell. (hyperlink).

 

SANTRAHELLERN, Larvik kommune

Rett ved siden av rv 303 mellom Sandefjord og Larvik finner vi en av fylkets største hellere.
 
Boplassen under helleren er fra siste del av steinalderen, eller overgangen til bronsealder (4200-1800 f. Kr.). I løpet av steinalderen endres landskapet temmelig raskt. Da boplassen var i bruk lå landet ca. 20 meter lavere i forhold til vannstanden sammenlignet med i dag. Da lå helleren et par hundre meter fra sjøen. Landskapet mellom helleren og kysten kan ha vært brukt til beite for ku/okse og sau/geit. Menneskene levde både av fangst, fiske og jordbruk. På boplassen ble det funnet flintredskaper, keramikk med snormønster og noen dyrebein. Dette har nok ikke vært hovedboplassen for menneskene, men et midlertidig oppholdssted når de drev med fiske i sjøen.

 

FRESTI BYGDEBORG, Tønsberg kommune

Smak på ordet: bygdeborg. Hvilke assosiasjoner gir det deg? Kanskje tenker du krig, uro, rømme for å øke trygt sted? Hvis slike avgrensede innhegninger på fjellknauser hadde hatt et helt annet navn, ville ikke det gitt helt andre assosiasjoner?

Hvorfor tar vi deg med på en slik tanke-lek omkring ord og deres betydninger? Jo, av den enkle grunn at de såkalte bygdeborgene trolig vis ikke har hatt en og samme funksjon, men at noen har vært til forsvar, mens mange andre har blitt benyttet i sammenhenger som er fjernt fra borgfunksjon. I sin hovedfagsoppgave om bygdeborger i Trøndelag skriver Ingrid Ystigaard:

"Begrepet bygdeborg har gitt føringer med hensyn til funksjonstolkning av anleggene i kategorien. Leddet "borg" har understreket det militære, forsvarsfunksjonen ved anleggene. Fram til ca. 1970 har anleggene utelukkende blitt tolka innafor militære rammer. Leddet "bygd" har gitt en konsentrasjon av tolkninger rundt anleggene som tilfluktsanlegg for befolkningen i ei bygd. Det har foregått en bevegelse bort fra disse tolkningene, først med utvidelse av de militære funksjonene utover tilfluktstolkningen, og deretter med større åpenhet for tolkningsmuligheter som for eksempel befesta boplass. Kultanlegg kan ikke betegnes s om et tolkningsalternativ som har blitt vurdert seriøst i diskusjonen i Norge, til tross for at det lenge har vært akseptert i Sverige. Vi har ennå ikke beveget oss langt utover de militære grensene for tolkning, manifestert i "borg" -leddet i ordet bygdeborg" (Ystigaard 1998:104)

I Sverige har undersøkelser vist at flere av dem ble brukt allerede i yngre bronsealder og at de kanskje heller bør tolkes som kultiske innhegninger hvor bruk av ild og gravlegging av noen individer har vært mulig å påvise arkeologisk.

Undersøkelsene på Frestiåsen midt på 1970-tallet ga få arkeologiske spor. Det betyr ikke at anlegget på Fresti har vært lite brukt bare at de forventningene arkeologene hadde til funn av våpen og tegn på ufred ikke slo til. De såkalte bygdeborgene ligger slik til at man har gode siktsforhold dem i mellom, hvilket kan indikere at de hører sammen, enten forklaringen er militær eller kultisk.

 

FEVANG GRAVFELT, Sandefjord kommune

Fevang - Hørdalen har i jernalderen hatt en omfattende bebyggelse, skal en døme av dyrkningsspor og de mange gravminnene vi kjenner fra dette området. De fleste gravminnene vi har kjennskap til er forlengst fjernet, enten ved oppdyrkning eller ved arkeologiske utgravninger i 1870-80-årene. Den kunnskap vi har om gravene på Fevang baserer seg på disse gamle og til dels enkle arkeologiske undersøkelsene. Det ble allerede da konstatert at det i enkelte hauger var foretatt flere begravelser fordelt over flere hundre år. Hauger knytter altså folk og tid til sted noe som er logisk for de som dyrket sine forfedre.
 
Gravfeltet på Fevang består i dag av 15 hauger og røyser, samt 2 mindre steinlegninger. Ett er i hvert fall sikkert; de gravminnene som er synlig over marken kun er en del av de gravene som finnes på slike store rituelle plasser. Mellom 20 og opp til 60 % av gravene på slike store felt er i dag for oss synlige. Trolig har mange av de gravene som ligger under flat mark hatt markeringer av noe slag. De kan være markert av tresymboler eller så har steiner blitt lagt i geometriske formasjoner som siden er overgrodd eller så forstyrret at vi ikke så lett kan finne ut hva som kan ha markert dem. På Fevang har det nok vært mange steinlegninger med geometrisk form som enten er ryddet bort som følge av dyrkning eller som fortsatt ligger under torv som har overgrodd disse svært beskjedne markeringene av stein.
 
På raet har det ligget titusenvis av gravminner, og konsentrasjonen av gravminner på Fevang utgjør altså ikke noe unikt, kun en større konsentrasjon av minner. Hvorfor ligger gravminnene så tett på raet? Det skyldes vesentlig to forhold. For det første at menneskenes gårder lå i nærheten, oftest innen synsvidde. For det andre at raet var hovedferdselsåren gjennom Vestfold. Var det noe i jernalderen som var viktig så var det ære, og innbefattet i æren ligger meningen om å bli minnet. Det å være verdsatt og æret betinget at du ikke ble glemt. Gravminner er nettopp det: minner. Hvor var det informasjon og liv og kommunikasjon utfoldet seg foruten på gården? Det var langs veien. Det er derfor helt logisk at gravminnene ble lagt ved veien. Veien synes nesten alltid å være primær i forhold til gravminnene, de skulle syns og bli sett.

Sør for gravfeltet er det påtruffet omfattende spor etter dyrking i jernalderen, selve grunnlaget for velstand og makt. I området er det foretatt mange andre undersøkelser, men det foreligger ingen samlet oversikt som kan presenteres.

 

BRUNLA GRAVFELT, Larvik kommune

Gravfeltet på Brunla og Agnes gård er ett av de største gravfelt fra jernalderen i Vestfold. Det måler mer enn 320 meter x 125 meter i omfang, og ved den siste registreringen kunne man telle opp ca. 90 mer eller mindre markerte gravhauger her. Etter et omfattende restaureringsarbeide for å gjenskape vegetasjonen slik den tidligere har vært, har man oppdaget en mengde nye graver og spor etter eldre dyrking.
 
Gravfeltets plassering mellom to fjellknauser vitner om at det ikke er utsynet som er det sentrale ved plasseringen. Således følger plasseringen av disse gravminnene en annen logikk, nemlig i forhold til adkomst og ferdsel. Gravminnene kranser om veien som fører innom Brunla gård. Deler av den gamle veien synes i terrenget som hulvei.

 

BOMMESTAD, Larvik kommune

Der Vestfoldraet møter Lågen finner vi et av fylkets mest interessante veihistoriske knutepunkter. I omtalen av gravfeltene på Fevang, og Brunla er det ferdsel som gir den beste forklaringen på plassering av gravminnene i landskapet. Lågen er vannveien oppover i dalen og har således mange ferdselsrelaterte kvaliteter til raet. Med transport og ferdsel følger behov for markering, men også noe så praktisk som forbindelser. De som skulle videre sørover på raet måtte krysse Lågen. Og her starter en beretning om fergedrift og brobygging. For den interesserte leser som ønsker kilder og detaljer henviser vi Hulvegprosjektet i Vestfold (hyperlink) og arbeidet "Hulveger - fragmenter av fortidens ferdsel".
 
Fergeleie ved Holagropa har en lang historie som kan følges i historiske kilder og gjennom arkeologiske undersøkelser. På vestsiden av elvas bredd lå overfartsstedet ved gården Faret. Navnet Faret kommer gammel norsk far og betyr; befordring til vanns eller stedet der man farer til vanns. På Faret lå det gravhauger tidlig på 1800-tallet. Stubbebrød ble skilt ut fra Faret og ble matrikulert i 1836, samtidig med at resten
av Faret ble tillagt Hovland. Fra omkring 1680 lå fergestedet med gjestgiveri på Stubberød, på vestbredden av Lågen. På østre bredd ligger fergestedet ved Holagropa.

Navnet Hola finnes belagt allerede i diplom fra 1499 (DN: III nr 1012, 1013) og er knyttet til rettigheter til teinefiske. Navnet Hola kommer av gammelnorsk hale (dyrehale) og kan hentyde til vannets formasjon bak Snekke Steinen som lå i elva, eller til terrengets form ned i ravinen til
elvens bredd. Biskop Jens Nilssøn omtaler overfarten over Lågen i 1593 på en av sine visitaser:

"Saa therfra i suduest ad raen alt ind til Loffuenn 1 fierding. Saa droge wi offuer Lowen i vester, siden igiennem Sundgaarden som kallis Farrit liggendis ret hos elfuen. Saa therfra saa gaat som i vester it lidit stycke til en gaard heder Tostueid".

Nilssøn omtaler ikke fergeoverfarten eksplisitt, noe som trolig underbygger at dette var rutine og ingen nyhet. Navn på fergemenn er kjent fra begynnelsen av 1700-tallet og til siste fergemann som hadde posten fra 1769-1808. Gjestgiveriet på Stubbebrød kjennes fra skriftlige kilder omkring 1670 årene og
er i drift i alle fall til 1869. Fergestedet er kjent i skriftlige kilder helt til det legges ned i
1808, da den første broen sto ferdig. I 1839 gravde flommen i elvebunnen slik at broa måtte stenges for trafikk og repareres. Reparasjonen var omfattende og fergestedet ble gjenåpnet og drevet nesten ett helt år. Oppgaven som fergemenn ble gitt til to bondegutter. Trafikken var stor og fortjenesten bra. "Ved telling viste det seg at det mange dager ble ferjet 200 hester over Lågen, en enkelt dag endog 275 hester". Broa over Lågen ble reparert også i 1849-50, men da gikk fergetrafikken nord for broa.

En av hulveiene som fører ned til Holagropa ble arkeologisk undersøkt, og det viste seg at denne veien delvis var overlagret av en gravhaug. Et litt overraskende resultat var at haugen også hadde en lang og komplisert historie som strekker seg fra århundret f.Kr. til 7-800-tallet e.Kr. Hulvegen måtte altså være over 200 år gammel.
 
I området er det ikke mindre enn 6 generasjoner av veier, fra de eldste hulveiene til dagens E-18. Larvik kommune og Statens Vegvesen etablert en kultursti med staret ved Bommestad skole langs de gamle veiene gjennom området.

 

BERGENE GRAVFELT, Larvik kommune

De 30 gravhaugene på Bergene er alle klart markerte med grøft rundt foten, noe som forsterker haugenes monumentalitet. På Bergenefeltet er det 25 rundhauger og 5 avlange.
Før kristendommen ble innført for omkring 1000 år siden var det vanlig å hauglegge de døde ved gårdene. Det har ligget store gravfelt ved gårdene i Lågendalen, men mange av dem har blitt borte - i løpet av de siste 200 år har antallet gravhauger i Hedrum sunket fra ca. 900 til 280, og i 1883 oppgir antikvar Nicolaysen at det "lidt søndenfor for husene og paa begge sider af den gamle kjørevej" fantes bortimot 50 gravhauger. Gjennom gravfeltet fører det minst to generasjoner veier. Hulvegene fører oppfra sørsiden, men er sterkt tildekket av kvist, mens kjøreveien ligger på vestsiden av gravfeltet og fører opp fra sør. Den veien som besøkene føres opp er vesentlig en ravinegang som senere hen er brukt som sti, men denne oppstigningen til gravfeltet er ikke en hulvei og ferdselen har ikke gått her i gammel tid.
Ut fra vår kjennskap om andre gårdsgravfelt i Hedrum kan vi anta at man på Bergene har begynt å hauglegge sine døde så tidlig som på 300-tallet.